Lørdag 21.10.2017 kl 11:19


Ikke overse signalene

Skrevet av: Inger Lise Walle

«Når du har følelsen av at noe er galt, men ikke helt kan sette fingeren på det.» Jeg fikk heldigvis svar.


Hunden min Dakota hadde akkurat fylt fire år. En blandingshund. Blanding mellom vorsteh, pointer og grayhound. Bygd for fart. En trekkhund som ikke akkurat gjorde noe halvveis, enten så var hun på eller så var hun av. Løpssesongen var i gang for fult. Det var midten av oktober, og hun skulle delta i noen løp.  Selv om hun presterte godt på løp og trening, så var det noe galt. Men jeg kunne ikke helt sette fingeren på det. Hun virket jo absolutt ikke syk, bare litt annerledes.

Jeg merket mest forskjell på kloklippen. Mine hunder er oppdradd med at kloklipp er kosestund, og vanligvis sovnet Dakota. Hun slappet alltid godt av, og signaliserte trivsel. Det gjorde hun plutselig ikke lengre. Hun trakk på bakbeinet, sparket og vred på seg. Jeg fikk klippet klørne, men det var ikke koselig og rolig som vi pleide. Nå måtte jeg flere ganger si nei til henne, og hun var ikke avslappet.

LES OGSÅ: – Ta halthet på alvor


Flere ting forandret seg

Hver 10-12 dag klippet jeg klør, men hun ville ikke gi seg. Det ble en kamp hver gang. Etter hvert la jeg også merke til at hun lente seg på meg når vi stod stille. Det var egentlig bare koselig, så jeg tenkte ikke så mye mer over det. Bare at «det har hun ikke gjort før».

Etter hvert ble hun mindre interessert i å leke med andre hunder. Hun ble mindre tålmodig med den andre hunden min, som hun har vokst opp sammen med. Jeg tok dette opp med veterinæren min, men der ble hun friskmeldt. Og jeg kan forstå at det kan være vanskelig å ta meg alvorlig når jeg går med en loppe i bånd. Hun virket jo absolutt ikke syk, ikke i det hele tatt, snarere tvert imot.


Tilfeldigvis på foredrag

I forbindelse med et hundetreff dro jeg på foredrag med veterinærekiropraktor, Oddrun Runde. Det ble en tilfeldighet jeg alltid kommer til å være svært takknemlig for. Hun forklarte om hvordan hunden er utrolig flinke på å skjule smerte, og hvordan små atferdsendringer kunne tyde på låsinger i kroppen. Hun sa at et tegn kunne være at hunden plutselig ikke ville klippe klør lengre, og da våknet jeg.


Første behandling

En måned senere kjørte jeg til Haukeli, der Oddrun holder til, med Dakota. Timen var bestilt og jeg var veldig spent. Det hadde gått ni måneder siden Dakota viste misnøye ved kloklippen. Det var sommerferie nå, og vi skulle være på fjellet store deler av sommeren for å trene.

Nede på Haukeli tok Oddrun imot oss. Vi startet med at jeg og Dakota løp frem og tilbake, slik at Oddrun kunne se Dakota i bevegelse. Videre gikk vi inn i et behandlingsrom, og Oddrun begynte å kjenne over Dakota. Hun trykket forsiktig forskjellige plasser og så etter tegn på at Dakota følte smerte eller ubehag. Nå er det også slik at Dakota ikke er den som hyler for ei flis, og en stund trodde Oddrun at hun ikke skulle finne stort på henne. Men så begynte Dakota å vise tegn. Hun snudde hode bort, slikket seg rundt munnen, og på noen områder knurret hun. Hun gav Oddrun tydelig beskjed hvor det var vondt.


Ikke redd for å bli bitt

Jeg spurte Oddrun om hun ikke var redd for å bli bitt, men det svarte hun momentant nei på. Med en gang hunden sier ifra slipper hun opp og letter trykket. Hunden vil ikke ha noe grunn til å fortsette, og mange hunder merker også at hun hjelper og forholder seg derfor rolig til det hele. Dakota gav beskjed, og fikk hjelp på de aktuelle punktene.

Selv om Oddrun i utgangspunktet trodde hun ikke skulle finne stort, så fant hun en betennelse i høyre skulder, og litt i ryggen, bekkenet og "tæra". Det var også litt i nakken. Dakota var mykere på den ene siden fremfor den andre. Dette ble justert og massert. Oddrun brukte god tid, og vi hadde mange pauser hvor Dakota fikk komme ned fra bordet, drikke vann, riste på kroppen, og løpe litt. Oddrun fulgte hele tiden med om justeringene hadde hjulpet, eller om noe annet dukket opp ved å mønstre bevegelsene hennes.

LES OGSÅ: Kiropraktikk på hund


En helt annen hund

Oddrun var også flink til å forklare meg hvor ting satt, hvilken betydning det hadde, og hva hun gjorde med det. På noen punkter fikk jeg kjenne selv før og etter, og det var stor forskjell.

Første treningsturen etter behandlingen så jeg en mye jevnere og rundere galopp. Hun var mer balansert, og man kunne tydelig se at noen muskler var mer avslappet. Spesielt de på ryggen. Hun begynte også å nyte kloklippen igjen, og hun sluttet å støtte seg på meg. Lek og omgang med andre ble også en selvfølge igjen.


Magefølelsen har ofte rett

Små signaler, og ting som jeg egentlig ikke hadde noe god forklaring på. Magefølelsen sa at det var noe var galt. Utrolig trist at Dakota gikk såpass lenge uten å få behandling, men jeg er utrolig glad for at jeg dro på det foredraget, og bestilte behandling. Det er nå to år siden Dakota fikk sin første behandling. Siden har det blitt flere, og som regel så er det små endringer i måten hun er på, som forteller meg at det er på tide å dra til Haukeli igjen.




Hunden login

Temalinker