Det er ikke et ukjent fenomen at døgnet blir for kort. Men det er ingen unnskyldning. Ikke i det hele tatt.

Det er to uker siden elevene kom tilbake fra sommerferie. Jeg hadde jo ikke vært på jobb siden slutten av mars, og det hadde vært nær fire måneder med sykdom (pappaen til Toya) og fullstendig utmattelse (meg). Å begynne å jobbe igjen, var som å gå fra null til hundre.

Jeg møtte en nabo som hadde begynt å jobbe igjen etter ferien. Da jeg spurte hvordan det hadde vært, svarte hun «kjedelig». Hun er ikke lærer. Det er vel ingen som tror det er kjedelig å jobbe i skolen? Det kan være kjedelig å være elev, men som lærer kjeder man seg ikke et øyeblikk. Alltid skjer det noe, og dagen blir aldri som man hadde tenkt.

Det er så morsomt å jobbe igjen etter det lange fraværet. Dagene går kjempefort, de forsvinner liksom før man får sukk for seg. Her kommer jeg til poenget: Jeg har ikke fått kommentert blogger. Jeg har ikke blogget. Jeg har ikke engang takket for alle de koselige kommentarene på bloggen min. Unnskyld, unnskyld, unnskyld! Ja da, jeg har begynt å jobbe igjen. Ja da, en stor del av døgnet brukes til jobb. Men likevel. Det går an å legge inn kommentarer og å takke for kommentarer jeg har fått. Så jeg kan bare si: Unnskyld! Jeg skal skjerpe meg.

 

Det er blitt september. Jeg liker høsten så godt. Den eneste ulempen er at det snart er vinter med mørke dager og glatte veier. Det liker jeg ikke. Toya og jeg passer på å gå lange turer i helgene. Ellers i uka er det stort sett pappaen hennes som går tur med henne. Enda et område jeg må skjerpe meg på: Gå tur med Toya når jeg kommer fra jobb, selv om hun har gått tur før på dagen og selv om det er veldig fristende å slappe av i sofaen etter en lang skoledag. For det vet vi jo alle: Det finnes ingen bedre måte å lade batteriene på enn å gå en tur med hunden.




Mitt arkiv